Feita

Jeg er så forferdelig lei av å ikke være fornøyd, av alt kroppspress, av all trening, eatclean og all annen dritt. Kveld inn og kveld ut med kjeft på meg selv for at jeg ikke har viljestyrke nok til å kun spise en gulrot en gang eller to om dagen, dag inn og dag ut med irritasjon for at jeg ikke har tid og ork til å ha treningsøkter på både en og to timer hver dag. Jeg er lei av min egen tankegang.

Jeg veier kanskje noen kilo mer enn jeg selv skulle ønske, jeg veier mange kilo mer enn så og si alle vennene mine. Jeg har fett nok på kroppen til å mette 20 sultene barn og jeg ser ikke perfekt ut på noen måte. Min kropp ville aldri vært noen andres idealkropp. Aldri. Hver gang jeg skal sitte på fanget til noen får jeg tidenes styrkeøkt i bena uten like fordi jeg rett og slett føler at jeg ikke vil totalt mose den jeg sitter på fanget til og derfor holder meg selv oppe med bena. Jeg har kvelder hvor jeg gråter og ber til gud om en spiseforstyrrelse fordi jeg føler at en spiseforstyrrelse er verdt det for å være tynn, men det er det jo ikke. Idiotisk tankegang, og jeg vet jo så mye bedre.

Jeg har en beinbygning arvet av min far, noe som vil si at jeg har relativt grov beinbygning som veier litt og også vil si at jeg aldri kunne vært syltynn samme om livet hadde bestått av trening. Jeg har vært en jævel på det å ødelegge kostholdet mitt ved å spise uregelmessig, gjerne også gå uten å spise i visse perioder, for så å spise alt jeg kommer over. Jeg har ødelagt kroppen min og kan ikke huske sist jeg faktisk var fornøyd. Jeg går aldri med singletter eller andre tettsittende klær uten noe over, og jeg kan ikke huske sist jeg viste meg offentlig i singlett uten jakke over eller et vidt og luftig høytlivsskjørt. Ikke engang hjemme for meg selv er det ofte jeg gjør dette. Jeg setter heller på meg tights eller en shorts og en diger t-skjorte.



Jeg hadde fritak fra svømming i 10. klasse, med legeærklæring fra fastlegen på at jeg ikke kunne ha svømming på grunn av psyken min i forhold til dette. Kun fordi bare det å vise meg i bikini krever ville tider med oppsyking og tanker. I fjor sommer kom jeg meg ut i vannet på en badetur med venner, men jeg kom ikke opp igjen før alle hadde gått og ble rett og slett stående der å gråte til jeg var alene og kunne gå opp. Jeg vet godt at jeg kan gå ned med litt trening og ved å bruke mer tid på å planlegge og sørge for at kostholdet mitt er bedre, men hvor skal jeg ta tiden fra? Jeg er utslitt om dagen, skolearbeid tar tid, jeg jobber med mye annet, interessene mine ligger ikke på kosthold den dag i dag og jeg setter meg heller ned for å male noe enn for å skrive en liste over sunne måltider den neste uka. I helgene da jeg faktisk har fri går jeg mye heller ut med venner og rusler rundt i selveste Kaffegata framfor å dra med meg treningsbaggen.

Det er ikke det at jeg ikke liker trening, jeg trives faktisk veldig godt med det og i løpet av skoleåret har gym blitt et av fagene jeg sutrer over hvis vi faktisk får de to timene fri i stedet. Gymmen er en del av skolehverdagen og det er de to skoletimene jeg har med trening i uka samme om jeg ikke trener noe annet. Følelsen etter en god treningsøkt er bedre enn noe annet. Å kjenne at jeg er støl og har vondt er surt, men så utrolig deilig, da vet jeg at jeg har gjort en god jobb. Men likevel er trening noe som krever mer viljestyrke enn jeg har. Det krever mer tid enn jeg orker å bruke på det og jeg velger selv å se feit og stygg ut framfor å bruke all min tid på trening, for så å sitte å være sur på meg selv for det valget etterpå. 

Jeg har ingen helseproblemer som går på vekta mi, annet enn det jeg har skapt meg selv gjennom tanker inni hodet. Jeg har ingen problemer med å gå en tur på butikken eller danse en time eller to på discorommet på ungdomshuset. Jeg kommer meg gjennom gymtimene selv om jeg ikke løper fortest og jeg klarer å få gjort alt arbeidet jeg har i form av praktisk arbeid på skolen og andre steder uten at vekta mi og alt fettet kommer i veien for dette, så hvorfor skal jeg ikke være fornøyd da? Jeg fikk en kommentar for noen uker siden som sa "Jeg gjør det, stolen knekker om du står på den". Kommentaren henger igjen, men jeg valgte å ta utfordringen og klatret opp på stolen og det ble ikke en minste skramme på den, så hvorfor skal jeg ta til meg kommentaren da?

Kroppspresset gjør ingen ting bedre. Hvem hadde kjeftet på seg selv for å ikke ha trent om ikke presset lå på å se slank, veltrent eller på andre måter fin ut? Ingen ville tenkt på dette om ikke kroppsidealet var å være slik og se sånn ut. I mine øyne ser jeg på folk og velger mine venner etter hvordan personligheten deres utarter seg. Slik folk ser ut er sånn de i mine øyne er. Godgutten med litt ekstra fett og rund magen hadde ikke vært den samme "kosebamsen" om han var spinkel som en flis. Den nydelige, veltrente og pene jenta med en interesse for trening og skjønnhet hadde ikke vært den samme jenta om hun veide 90 kg og aldri brukte sminke. Personene jeg ser i mine øyne er de herlige, gode og fantastiske vennene mine akkurat slik de er og ser ut og er, ikke slik idealet er, likevel klarer jeg ikke tenke at andre ser på samme måten på meg. I mine øyne synes alle jeg burde veid 30 kg mindre, hatt mindre nese og brukt andre bukser, men egentlig er det vel kanskje til slutt min egen tankegang som sørger for alt sammen.



Det er kanskje på tide å ta konsekvensene for hva jeg velger å bruke tiden min på, hvordan jeg selv velger å leve. Ved å ikke bruke all tiden min på trening får jeg ekstra kilo og mer fett rundt mage og lår, men til gjengjeld har jeg også tid til å sette meg ned med blyanten og tegne i to timer. Hadde jeg vært tynn som en strek, hatt spinkel og lett kroppsbygning, hva hadde jeg hatt av rumpe og pupper da? Ikke det jeg har den dag i dag. Det er kanskje på tide å innse at det kommer både negative og positive ting sammen med hvert valg. I sommer skal jeg bruke noe av fritiden min til å jogge og trene oftere enn jeg gjør og har tid til nå, men det er ikke det som skal ta all tiden min likevel. For meg er ikke å bli tynn det viktigste, jeg vil heller trene innimellom for å gå ned litt i vekt, men det er på tide å innse at jeg faktisk ikke er villig til å ofte all tid jeg vil bruke på andre ting for å kanskje kunne se ut sånn jeg føler at alle andre vil at jeg skal. Det er på tide å sette meg ned og bli enig med meg selv om at jeg skal gjøre noe med det, men jeg skal ikke ofre alt likevel.

7 kommentarer

Vegard Magnus
-11.06.2013 kl:23:50


Jeg digger deg akkurat som du er.

Fint innlegg.
Inemse - Det je meiner
-11.06.2013 kl:23:53


Vegard Magnus: Tusen takk Vegard, du er awesome!
Emilie Hasfjord
-11.06.2013 kl:23:58


Jeg er veldig inne i samme tankegang, og hater det. Hver dag er jeg sur på meg selv fordi jeg enda ikke har begynt å trene, hver gang jeg spiser junk får jeg dårlig samvittighet for det. Missunner så jævlig de som klarer å akseptere seg selv som de er, og være fornøyd med seg selv. Jeg vet ihvertfall at jeg ikke klarer det! Du har i det minste kommet en del lenger enn meg når du tørr å blogge om det, og klarer å se positive og negative sider av både å være tynn og å ha litt mer fett på kroppen! Og at du klarer å slå deg til ro med tanken om at du ikke vil prioritere tiden din på trening og å legge helt om kostholdet og sånt. Håper jeg en dag klarer å komme så langt. Men husk på at kurver er myye mer sexy enn blyantkropp! Stå på, og husk at du er vakker!
Inemse - Det je meiner
-12.06.2013 kl:00:13


Emilie Hasfjord: Skal sies at akkurat i dag er en god dag for meg mens jeg skriver dette, varierer veldig og har enda mange av de dagene hvor jeg på ingen måte klarer å akseptere det på noen som helst måte. Litt derfor jeg skrev innlegget, også for min egen del. I dag som er en dag hvor jeg klarer å reflektere og faktisk kunne bruke tid på å lete etter positive ting er en super dag å skrive det ned på, da kan jeg på de dårligste dagene lese gjennom det :) En ting som kanskje kunne funket å prøve for deg også, prøv å ta deg en dag og tenk over hver minste lille positive ting, for så å lagre det et sted du kan lese gjennom det senere. Ikke nødvendig å pubilisere det på nett, jeg gjorde enkelt og greit dette fordi jeg håpte på tilbakemeldinger i form av enighet, uenighet og tips. Som sagt er det en god dag i dag hvor jeg tror jeg kan takle litt tilbakemeldinger, og til å ha en så liten blogg som jeg har følte jeg at det var "trygt" nok. Stå på du også, det er garantert at du er mye vakrere enn du selv føler, fortsett å jobbe med tankegangen, med enkelte, antakelig virker det som med deg som med meg, vil det gjerne ta år, handler bare om å ikke gi opp. Du virker som et fantastisk menneske, det må du ikke glemme!
Malene
-12.06.2013 kl:08:01


Veldig fint innlegg, men det er nok din egen tankegang som ødelegger deg. Du er perfekt på alle mulige måter, Ine, og du er laaangt i fra noe som kan kalles tjukk. Vær den du er, finnes ikke noe mer skjønnhet enn de som godtar seg selv og har selvtillit ovenfor kroppen sin <3
-12.06.2013 kl:12:27


Uff, utrolig kjipt at du tenker sånn! Men hvis du virkelig vill starte å trene, så tar det kunen time av fritiden din, for en time med trening er nok :) jeg selv trener masse styrke for å bli større, for jeg syns jeg er for tynn. Endelig begynner jeg å bli større og det finnes ikke mange følelser som er bedre enn den etter man har fullført en god treningøkt!

Selv ser jeg ikke på deg som du er overvektig.. Men håper det ordner seg for deg og at du gjør det du føler er rett for deg:) lykke til!
Mie
-13.06.2013 kl:13:23


Ine, du er ei fantastisk jente <3 jeg mener da at du ikke er feit i det hele tatt! Du er normal! Og kjempe fin i mine øyne, veldig glad i deg uansett om du hadde veid 1000 kg eller 40, du er den du er og personligheten din er herlig! <3

Skriv en ny kommentar