Håpløs

Humøret mitt er så opp og ned om dagen som det kunne vært. Jeg har det veldig greit her i Oslo og skolen virker OK så langt, men som sagt har jeg ingen venner her enda og det har en tendens til å bli litt ensomt. Det er heller ikke akkurat veldig mange hjemmefra som tar initiativ til å holde kontakt og det lover jo veldig bra etter at jeg har vært borte nesten en hel uke (ja, det her var ironi). Kan jo ikke gjøre annet enn å se fram til når ingen gidder å sende en melding eller til og med svare når jeg tar kontakt. Kan faktisk ikke si at jeg gleder meg til å dra hjem i helger framover heller, fordi alt jeg skal er "jobb" og forpliktelser, ikke mer. Egentlig skulle jeg gjerne heller hatt en pauseknapp på alt rundt meg så jeg kunne flykte fra virkeligheten innimellom.

Jeg har det ikke så ille, ikke misforstå meg. Jeg liker å sette ting litt på spissen når jeg skriver, virkelig få ut det jeg har inni meg. Akkurat nå er kroppen min fylt opp med 20 kilo usikkerhet og ganske mange liter håpløshet. Jeg merker så godt at jeg er veldig sliten og lei av å være usikker og uvitende om hva jeg skal gjøre og hva som venter meg.

Skolen er ny, Oslo er nytt, alle mennesker jeg møter er nye og alt det gamle forsvinner før jeg engang har funnet ut hva som står for tur. Når jeg tenker meg godt om de kveldene jeg ikke får sove og ser realiteten i øynene skjønner jeg at alt jeg har av nettverk hjemme vil forsvinne for meg snart, at det er for mye å kreve av folk at de faktisk skal ha tid til meg og gidde å være med meg når jeg kommer hjem. Klart de har bedre ting å gjøre enn å lure på hva jeg driver med eller planlegge å være med meg. Jeg må snart ta et valg, jeg kan velge å legge bort alle forventninger og la folk falle fra som de selv vil og velger og håpe jeg får andre venner her i Oslo. Jeg kan også utsette skoleåret, rett og slett feige ut og flytte hjem. Gi opp, men da vinne ved at det vil være lettere å opprettholde kontakten med menneskene jeg allerede kjenner hjemme. I mitt hode nå om dagen virker det som at det ikke er mulig å få til begge deler til tross for at jrg faktisk skal hjem flere helger framover. Jeg føler meg hjelpesløs, håpløs og ikke bra nok.

Hvem vet, kanskje det er så enkelt som at jeg ikke fortjener å ha gode mennesker i livet mitt. Mindre gode mennesker i livet mitt. Kanskje jeg rett og slett ikke er ment for å ha noen.

Tiden vil vel vise hva som skjer. Nå skal jeg prøve å få meg litt søvn. God natt!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar