Ta var på øyeblikket, livet er sårbart

"Det skjer jo ikke meg" tenker vi. "Stakkars mennesker, jeg er glad jeg ikke har opplevd det samme". Jeg ser ikke lenger på denne setningen på samme måte. Jeg satt en fredagskveld hjemme i Oslo, plassert godt inni dyna mi og syk, småfurten for at jeg ikke hadde kommet meg hjem til Flisa for bilcrossløp. Mamma hadde fått et ubesvart anrop fra lillebror og fikk ikke tak i han igjen. Jeg tenkte ikke mer over dette, plasserte meg i senga igjen og så videre på TVprogrammet jeg hadde begynt på. Lite visste jeg at jeg snart skulle få beskjed om noe i nærheten av det verste som kunne skjedd meg.

"Ine, nå må du ikke bli redd for det går bra nå, men pappa har hatt hjertestans". Mamma sto i døråpningen til rommet mitt og hadde akkurat fått kontakt med lillebror. Jeg kan ikke beskrive tankene og følelsene som spredte seg rundt i kroppen min i det sekundet ordene kom ut  av munnen hennes. Jeg knakk sammen og gråt som jeg aldri har gjort før, jeg var redd for pappa, redd for lillebror som hadde vært på stedet, redd fordi jeg var uviten om alt som foregikk, tankene surret i hodet som aldri før. Jeg kledde på meg og fulgte mamma ut i bilen for å hente lillebror. På veien fikk jeg snakket med tante i telefonen, jeg fikk forklart alt som hadde skjedd og at pappa var på vei med luftambulanse til Oslo. Selv om alt gikk fint klarte jeg ikke å stoppe tårene, tankene og klumpen i magen. Jeg har aldri følt meg på samme måte i hele mitt liv.

Dagen etterpå fikk vi komme på besøk til pappa på sykehuset. Jeg visste at det ikke lenger var noen fare, men likevel gjorde det så ubeskrivelig vondt å se min egen pappa ligge i en sykeseng med ledninger koblet til hvert eneste punkt på brystet. Å vite at jeg faktisk var så nærme som det går an å miste min egen pappa, en av de viktigste personene i livet mitt var en jævlig tanke. Som 16-åring tenker man at rykter, baksnakking og drittslenging er tungt, små hverdagsdepresjoner, krangler og uvennskap, men ingen av de følelsene er i nærheten av følelsen når man kunne ha mistet faren sin. 

Jeg er evig takknemlig for den englevakten som himmelkraften hadde sendt den kvelden. Alle de små tilfeldighetene som gjorde at pappa overlevde et hjerteinfarkt. De små tilfeldighetene som gjorde at pappa ikke satt hjemme alene foran TV-skjermen, men var på Flisbrua med så mange hjelpsomme hverdagshelter rundt seg. For det er akkurat det jeg vil velge å kalle dem, menneskene som møtte opp på sekundet, med hjertekompresjoner, hjertestarter, kontakte ambulanse, rett og slett hver av de små bitene som gjorde at min pappa den dag i dag sitter her sammen med meg. Med oss. Disse menneskene er fantastiske og jeg kan ikke være mer takknemlig for å være med i et miljø som er som dette. Å se alle som bryr seg, alle som tenker på pappa, alle som har ønsket han god bedring, med hilsner og blomster, alle som stopper han på butikken for å se hvordan det går med han, det varmer så godt.

Etter dette skal jeg bli flinkere til å være glad for de små tingene. De minste oppturene, de små, men positive ordene, menneskene jeg har rundt meg, alt. Man vet faktisk ikke med garanti at man har i morgen det man har i dag. Vi har kanskje fått lære på den harde måten, men med det beste mulige utfallet kan jeg ikke gjøre annet enn å takke Gud og åpne øynene mine for hvor sårbart livet faktisk er. Jeg vil også benytte muligheten når jeg faktisk skriver dette til å fortelle dere, hver enkelt som leser dette hvor fantastiske dere er. DU er bra nok akkurat som du er. Du er fantastisk, og du fortjener å oppnå akkurat det du vil oppnå. Aldri ta ting for gitt, man vet faktisk aldri. Å ende en krangel med løsningen og utveksling av ordne "unnskyld, jeg er glad i deg" er plutselig mye tryggere enn å avslutte med "jeg hater deg, ikke snakk til meg". For igjen: Man vet aldri hva som venter.



Jeg elsker deg pappan min ♥

"Jeg har mange å takke for livet etter det som skjedde. Jeg behøver ikke bruke tippekortet mitt på lenge. Større gevinst kan jeg aldri få. Dette var bingo hele vegen, sier Engelsrud."
http://www.ostlendingen.no/nyheter/sol%C3%B8r/jeg-lever-takket-vere-disse-folka-1.8088411

3 kommentarer

Maria
-29.09.2013 kl:11:10


Så utrolig bra skrevet, herregud jeg sitter her med tårer i øynene. Så bra at alt gikk bra, for ingen fortjener å miste noen av sine nærmeste. Jeg selv mista broren min i mai, så vet hvordan det føles at en av de persone som betyr mest for deg i livet forsvinner. Takket være venner og familie har jeg kommet meg dit jeg er idag, og hadde det ikke vært for dem vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Håper alt går bra med deg og dine nermeste fremover, og husk at du betyr masse for mange! Vær sterk Ine!
Ada
-29.09.2013 kl:11:34


Her satt jeg med tårer i øyene!!♥ Utrolig fint skrevet Ine!♥ Stå på!!♥♥
Pappa`n din :-)
-29.09.2013 kl:13:01


Gid Ine! Utrolig fint skrevet <3

Skriv en ny kommentar