september 2013

Ta var p yeblikket, livet er srbart

"Det skjer jo ikke meg" tenker vi. "Stakkars mennesker, jeg er glad jeg ikke har opplevd det samme". Jeg ser ikke lenger p denne setningen p samme mte. Jeg satt en fredagskveld hjemme i Oslo, plassert godt inni dyna mi og syk, smfurten for at jeg ikke hadde kommet meg hjem til Flisa for bilcrosslp. Mamma hadde ftt et ubesvart anrop fra lillebror og fikk ikke tak i han igjen. Jeg tenkte ikke mer over dette, plasserte meg i senga igjen og s videre p TVprogrammet jeg hadde begynt p. Lite visste jeg at jeg snart skulle f beskjed om noe i nrheten av det verste som kunne skjedd meg.

"Ine, n m du ikke bli redd for det gr bra n, men pappa har hatt hjertestans". Mamma sto i drpningen til rommet mitt og hadde akkurat ftt kontakt med lillebror. Jeg kan ikke beskrive tankene og flelsene som spredte seg rundt i kroppen min i det sekundet ordene kom ut av munnen hennes. Jeg knakk sammen og grt som jeg aldri har gjort fr, jeg var redd for pappa, redd for lillebror som hadde vrt p stedet, redd fordi jeg var uviten om alt som foregikk, tankene surret i hodet som aldri fr. Jeg kledde p meg og fulgte mamma ut i bilen for hente lillebror. P veien fikk jeg snakket med tante i telefonen, jeg fikk forklart alt som hadde skjedd og at pappa var p vei med luftambulanse til Oslo. Selv om alt gikk fint klarte jeg ikke stoppe trene, tankene og klumpen i magen. Jeg har aldri flt meg p samme mte i hele mitt liv.

Dagen etterp fikk vi komme p besk til pappa p sykehuset. Jeg visste at det ikke lenger var noen fare, men likevel gjorde det s ubeskrivelig vondt se min egen pappa ligge i en sykeseng med ledninger koblet til hvert eneste punkt p brystet. vite at jeg faktisk var s nrme som det gr an miste min egen pappa, en av de viktigste personene i livet mitt var en jvlig tanke. Som 16-ring tenker man at rykter, baksnakking og drittslenging er tungt, sm hverdagsdepresjoner, krangler og uvennskap, men ingen av de flelsene er i nrheten av flelsen nr man kunne ha mistet faren sin.

Jeg er evig takknemlig for den englevakten som himmelkraften hadde sendt den kvelden. Alle de sm tilfeldighetene som gjorde at pappa overlevde et hjerteinfarkt. De sm tilfeldighetene som gjorde at pappa ikke satt hjemme alene foran TV-skjermen, men var p Flisbrua med s mange hjelpsomme hverdagshelter rundt seg. For det er akkurat det jeg vil velge kalle dem, menneskene som mtte opp p sekundet, med hjertekompresjoner, hjertestarter, kontakte ambulanse, rett og slett hver av de sm bitene som gjorde at min pappa den dag i dag sitter her sammen med meg. Med oss. Disse menneskene er fantastiske og jeg kan ikke vre mer takknemlig for vre med i et milj som er som dette. se alle som bryr seg, alle som tenker p pappa, alle som har nsket han god bedring, med hilsner og blomster, alle som stopper han p butikken for se hvordan det gr med han, det varmer s godt.

Etter dette skal jeg bli flinkere til vre glad for de sm tingene. De minste oppturene, de sm, men positive ordene, menneskene jeg har rundt meg, alt. Man vet faktisk ikke med garanti at man har i morgen det man har i dag. Vi har kanskje ftt lre p den harde mten, men med det beste mulige utfallet kan jeg ikke gjre annet enn takke Gud og pne ynene mine for hvor srbart livet faktisk er. Jeg vil ogs benytte muligheten nr jeg faktisk skriver dette til fortelle dere, hver enkelt som leser dette hvor fantastiske dere er. DU er bra nok akkurat som du er. Du er fantastisk, og du fortjener oppn akkurat det du vil oppn. Aldri ta ting for gitt, man vet faktisk aldri. ende en krangel med lsningen og utveksling av ordne "unnskyld, jeg er glad i deg" er plutselig mye tryggere enn avslutte med "jeg hater deg, ikke snakk til meg". For igjen: Man vet aldri hva som venter.



Jeg elsker deg pappan min♥

"Jeg har mange takke for livet etter det som skjedde. Jeg behver ikke bruke tippekortet mitt p lenge. Strre gevinst kan jeg aldri f. Dette var bingo hele vegen, sier Engelsrud."
http://www.ostlendingen.no/nyheter/sol%C3%B8r/jeg-lever-takket-vere-disse-folka-1.8088411